Reisen til Opuwo

Det er tirsdag ettermiddag, og solen steker som verst, idet en fangetransport kjører inn i Opuwo og stanser. Sjåføren stiger sakte ut, og hilser på de lokale utenfor den største matbutikken. Alt er som vanlig, inntil han går bak bilen og låser opp for fangene han plukket opp for en time siden. Straks er bilen omringet av folk som skal selge håndtverk, for fangene består av ikke mindre enn 3 norske jenter og 1 svensk gutt. SCORE on the move, eller i hvert fall deler av det, har ankommet byen!

Det hele startet mandags morgen. Gruppemøtet i Swakop var ferdig, så nå ventet en 10 timer lang kjøretur via Khorixas til Opuwo. Ikke akkurat det mest fristende å bruke en dag på, men stemningen var likevel høy. Tross alt var det jo relativt kort tid igjen til vi kunne entre samfunnet vi hadde hørt så mye om. Byen med så mange fra Himba- og Hererostammen (Tips: google himba og herero for å se bilder av hvordan de går kledd). Fem timer, og drøssevis av sanger senere, kunne vi endelig skimte kjent mark i det fjerne. Khorixas lå bare noen km unna, og med den en etterlengtet lunsjpause. Gleden varte imidlertid ikke lenge, for mens diskusjonen dreide seg mot maten vi snart skulle ha, hørte vi et dempet shhhhhh idet første dekk pungterte.
Lunsj ble det nå likevel, men skiftingen av dekk tok tid, og tidsplanen var streng for å rekke frem før mørket kom. Bedre ble det heller ikke av at mens teamlederne slet med å få dekket reparert, sluttet starteren på bilen å virke. Med 5 timers kjøring igjen ble det derfor fort avklart at det beste var å nyte resten av dagen i Khorixas og fortsette kjøreturen neste morgen. Jess!

Tidlig neste morgen var det altså tid for neste etappe av reisen. Humøret var på topp mens teltene ble tatt ned, for denne gangen var det jo bare 5 timer til vi var fremme! Lite ante vi da om at vi kom til å punktere for andre gang 1 time utenfor Opuwo. Og som om ikke det var nok, røk siste dekk ti minutter etter at vi hadde kommet oss på veien igjen etter det. Der stod vi altså fast, midt ute på den øde landeveien med punktert dekk, og ingen reservedekk igjen. Jeg må si det så mørkt ut, for nå var det ikke annet å gjøre enn å vente på at noen skulle kjøre forbi, og det på en vei der vi ikke hadde sett noen den siste timen.

Når jeg ser tilbake på hendelsen slår det meg likevel at det er utrolig hvor mye flaks man kan ha. 5 minutter senere dukket det nemlig opp to politibiler bak oss. Begge skulle til Opuwo, så Mandla fikk sitte i forsetet på den ene bilen for å hente dekk. Ramond og Lissie bestemte se for å passe på bilen, så da var det plass til oss andre i fangetransporten. kjempeartig opplevelse å sitte inne i det lille rommet og se terrenget utenfor suse forbi gitteret, men jeg tror kanskje jeg håper litt på at dette var første og siste gang jeg transporteres inne i et bur.