Friday, March 30, 2007
Monday, March 26, 2007
Independence day tournament
I anledning frihetsdagen til Namibia, arrangerte SCORE en fotball- og netballturnering på den lokale stadioen. Bildet under viser den lokale frivillige fra SCORE, Raviv, og en av NAM-VIP'ene. 
Vinnerlaget i gutteklassen boys under 16. Premien i denne klassen er at de får dra videre til en nasjonal turnering i Swakopmund om et par uker. Blir spennende å se hvem som vinner der, for vinneren får dra til Norgen og Norway Cup.
En norsk-amerikanske familie vi ble kjent med under turneringen, og på grilling hos dem etterpå. Fra venstre: Guri, Erik; Gabriel og Sammy.
Vinnerlaget i gutteklassen boys under 16. Premien i denne klassen er at de får dra videre til en nasjonal turnering i Swakopmund om et par uker. Blir spennende å se hvem som vinner der, for vinneren får dra til Norgen og Norway Cup.
En norsk-amerikanske familie vi ble kjent med under turneringen, og på grilling hos dem etterpå. Fra venstre: Guri, Erik; Gabriel og Sammy.
Reisen til Opuwo
Det er tirsdag ettermiddag, og solen steker som verst, idet en fangetransport kjører inn i Opuwo og stanser. Sjåføren stiger sakte ut, og hilser på de lokale utenfor den største matbutikken. Alt er som vanlig, inntil han går bak bilen og låser opp for fangene han plukket opp for en time siden. Straks er bilen omringet av folk som skal selge håndtverk, for fangene består av ikke mindre enn 3 norske jenter og 1 svensk gutt. SCORE on the move, eller i hvert fall deler av det, har ankommet byen!
Det hele startet mandags morgen. Gruppemøtet i Swakop var ferdig, så nå ventet en 10 timer lang kjøretur via Khorixas til Opuwo. Ikke akkurat det mest fristende å bruke en dag på, men stemningen var likevel høy. Tross alt var det jo relativt kort tid igjen til vi kunne entre samfunnet vi hadde hørt så mye om. Byen med så mange fra Himba- og Hererostammen (Tips: google himba og herero for å se bilder av hvordan de går kledd). Fem timer, og drøssevis av sanger senere, kunne vi endelig skimte kjent mark i det fjerne. Khorixas lå bare noen km unna, og med den en etterlengtet lunsjpause. Gleden varte imidlertid ikke lenge, for mens diskusjonen dreide seg mot maten vi snart skulle ha, hørte vi et dempet shhhhhh idet første dekk pungterte.
Lunsj ble det nå likevel, men skiftingen av dekk tok tid, og tidsplanen var streng for å rekke frem før mørket kom. Bedre ble det heller ikke av at mens teamlederne slet med å få dekket reparert, sluttet starteren på bilen å virke. Med 5 timers kjøring igjen ble det derfor fort avklart at det beste var å nyte resten av dagen i Khorixas og fortsette kjøreturen neste morgen. Jess!
Tidlig neste morgen var det altså tid for neste etappe av reisen. Humøret var på topp mens teltene ble tatt ned, for denne gangen var det jo bare 5 timer til vi var fremme! Lite ante vi da om at vi kom til å punktere for andre gang 1 time utenfor Opuwo. Og som om ikke det var nok, røk siste dekk ti minutter etter at vi hadde kommet oss på veien igjen etter det. Der stod vi altså fast, midt ute på den øde landeveien med punktert dekk, og ingen reservedekk igjen. Jeg må si det så mørkt ut, for nå var det ikke annet å gjøre enn å vente på at noen skulle kjøre forbi, og det på en vei der vi ikke hadde sett noen den siste timen.
Når jeg ser tilbake på hendelsen slår det meg likevel at det er utrolig hvor mye flaks man kan ha. 5 minutter senere dukket det nemlig opp to politibiler bak oss. Begge skulle til Opuwo, så Mandla fikk sitte i forsetet på den ene bilen for å hente dekk. Ramond og Lissie bestemte se for å passe på bilen, så da var det plass til oss andre i fangetransporten. kjempeartig opplevelse å sitte inne i det lille rommet og se terrenget utenfor suse forbi gitteret, men jeg tror kanskje jeg håper litt på at dette var første og siste gang jeg transporteres inne i et bur.
Det hele startet mandags morgen. Gruppemøtet i Swakop var ferdig, så nå ventet en 10 timer lang kjøretur via Khorixas til Opuwo. Ikke akkurat det mest fristende å bruke en dag på, men stemningen var likevel høy. Tross alt var det jo relativt kort tid igjen til vi kunne entre samfunnet vi hadde hørt så mye om. Byen med så mange fra Himba- og Hererostammen (Tips: google himba og herero for å se bilder av hvordan de går kledd). Fem timer, og drøssevis av sanger senere, kunne vi endelig skimte kjent mark i det fjerne. Khorixas lå bare noen km unna, og med den en etterlengtet lunsjpause. Gleden varte imidlertid ikke lenge, for mens diskusjonen dreide seg mot maten vi snart skulle ha, hørte vi et dempet shhhhhh idet første dekk pungterte.
Lunsj ble det nå likevel, men skiftingen av dekk tok tid, og tidsplanen var streng for å rekke frem før mørket kom. Bedre ble det heller ikke av at mens teamlederne slet med å få dekket reparert, sluttet starteren på bilen å virke. Med 5 timers kjøring igjen ble det derfor fort avklart at det beste var å nyte resten av dagen i Khorixas og fortsette kjøreturen neste morgen. Jess!
Tidlig neste morgen var det altså tid for neste etappe av reisen. Humøret var på topp mens teltene ble tatt ned, for denne gangen var det jo bare 5 timer til vi var fremme! Lite ante vi da om at vi kom til å punktere for andre gang 1 time utenfor Opuwo. Og som om ikke det var nok, røk siste dekk ti minutter etter at vi hadde kommet oss på veien igjen etter det. Der stod vi altså fast, midt ute på den øde landeveien med punktert dekk, og ingen reservedekk igjen. Jeg må si det så mørkt ut, for nå var det ikke annet å gjøre enn å vente på at noen skulle kjøre forbi, og det på en vei der vi ikke hadde sett noen den siste timen.
Når jeg ser tilbake på hendelsen slår det meg likevel at det er utrolig hvor mye flaks man kan ha. 5 minutter senere dukket det nemlig opp to politibiler bak oss. Begge skulle til Opuwo, så Mandla fikk sitte i forsetet på den ene bilen for å hente dekk. Ramond og Lissie bestemte se for å passe på bilen, så da var det plass til oss andre i fangetransporten. kjempeartig opplevelse å sitte inne i det lille rommet og se terrenget utenfor suse forbi gitteret, men jeg tror kanskje jeg håper litt på at dette var første og siste gang jeg transporteres inne i et bur.
Sunday, March 11, 2007
Sandboarding i Swakopmund
Teambuilding i Swakopmund er kjempegøy! Har selvfølgelig vært litt kursing og evaluering mens vi har vært her, men mest av alt har vi bare kost oss og hatt det artig.
Swakopmund er en utrolig flott by, med rene gater og flotte hus. Ser ganske tysk ut egentlig, noe som ikke er så rart når man tenker på at Namibia har vært en tysk koloni. I feriemånedene er det visstnok hit alle drar, men akkurat nå er det veldig rolig og lite folk. Passer meg egentlig veldig bra, så får jeg slappet av maks før neste samfunnsbesøk.
Prøvde forresten sandboarding i dag. Kjempeartig å stå på snowboard på sanddynene rett utenfor Swakopmund. Var utrolig heldige med været, for det var deilig sommertemperatur, og skyfri himmel hele tiden. Litt fomling ble det i starten, for det er en litt annen teknikk som brukes når du står på sand i stedet for i slalombakken. (Litt liknende den som brukes på puddersnø faktisk). Gikk heldigvis fort bedre, slik at det ikke tok mange turene før jeg følte at farten ble litt bedre.
Etter en stund med aking, og mye gåing oppover sanddynen med brettet, skulle vi prøve et akebrett. Dette brettet var egentlig bare en flat sponplate, eller noe liknende, som vi lå på mens vi akte ned bakken. Litt skummelt når du lå på kanten og så nedover den lange , bratte bakken, men sinnsykt kick underveis! Kjente virkelig magasuget når du nærmet deg bunnen og kjørte videre opp neste bakke. Utrolig glad for at jeg turte å prøve det.
Ble bare en gang da, for det var ganske slitsomt å gå opp sanddynen igjen.
Turen ble avsluttet med piknik nede ved stranden. Herlig!
I morgen går turen videre til Opuwo. Gleder meg utrolig mye, for jeg tror det er det samfunnet der vi kommer til å oppleve mest. Skal til og med på campingtur for å jobbe litt på en av teltskolene til Himbaene. Håper alle har det supert hjemme i Norge, så skal jeg prøve å komme med opdateringer så fort som mulig :)
Swakopmund er en utrolig flott by, med rene gater og flotte hus. Ser ganske tysk ut egentlig, noe som ikke er så rart når man tenker på at Namibia har vært en tysk koloni. I feriemånedene er det visstnok hit alle drar, men akkurat nå er det veldig rolig og lite folk. Passer meg egentlig veldig bra, så får jeg slappet av maks før neste samfunnsbesøk.
Prøvde forresten sandboarding i dag. Kjempeartig å stå på snowboard på sanddynene rett utenfor Swakopmund. Var utrolig heldige med været, for det var deilig sommertemperatur, og skyfri himmel hele tiden. Litt fomling ble det i starten, for det er en litt annen teknikk som brukes når du står på sand i stedet for i slalombakken. (Litt liknende den som brukes på puddersnø faktisk). Gikk heldigvis fort bedre, slik at det ikke tok mange turene før jeg følte at farten ble litt bedre.
Etter en stund med aking, og mye gåing oppover sanddynen med brettet, skulle vi prøve et akebrett. Dette brettet var egentlig bare en flat sponplate, eller noe liknende, som vi lå på mens vi akte ned bakken. Litt skummelt når du lå på kanten og så nedover den lange , bratte bakken, men sinnsykt kick underveis! Kjente virkelig magasuget når du nærmet deg bunnen og kjørte videre opp neste bakke. Utrolig glad for at jeg turte å prøve det.
Ble bare en gang da, for det var ganske slitsomt å gå opp sanddynen igjen.
Turen ble avsluttet med piknik nede ved stranden. Herlig!
I morgen går turen videre til Opuwo. Gleder meg utrolig mye, for jeg tror det er det samfunnet der vi kommer til å oppleve mest. Skal til og med på campingtur for å jobbe litt på en av teltskolene til Himbaene. Håper alle har det supert hjemme i Norge, så skal jeg prøve å komme med opdateringer så fort som mulig :)
Saturday, March 10, 2007
Reiseplan for SCORE on the move 2007
05/02-11/02 Forberedelseskurs, Windhoek
12/02-07/03 Jobbe i Khorixas
08/03-10/03 Gruppemote og teambuilding, Swakopmund
11/03-06/04 Jobbe i Opuwo
05/04-08/04 Regional turnering, Swakopmund
09/04-15/04 Safaritur med gruppen, Etosha Park
16/04-30/04 Jobbe i Tsumkwe
01/05-18/05 FERIE (blir nok litt safari her og.. )
18/05-20/05 Gruppemote, Windhoek
21/05-16/06 Jobbe i Rundu .
17/06-21/06 Avslutte jobben.. skrive rapporter og slikt.. vet ikke helt hvor enda
21/06-01/07 FERIE - se resten av Namibia, og bare vaere turist :)
01/07 Reiser tilbake til Norge
12/02-07/03 Jobbe i Khorixas
08/03-10/03 Gruppemote og teambuilding, Swakopmund
11/03-06/04 Jobbe i Opuwo
05/04-08/04 Regional turnering, Swakopmund
09/04-15/04 Safaritur med gruppen, Etosha Park
16/04-30/04 Jobbe i Tsumkwe
01/05-18/05 FERIE (blir nok litt safari her og.. )
18/05-20/05 Gruppemote, Windhoek
21/05-16/06 Jobbe i Rundu .
17/06-21/06 Avslutte jobben.. skrive rapporter og slikt.. vet ikke helt hvor enda
21/06-01/07 FERIE - se resten av Namibia, og bare vaere turist :)
01/07 Reiser tilbake til Norge
Thursday, March 8, 2007
khorixas - siste del
Jeg kan ikke fatte at tiden går så fort, men nå er jeg i alle fall ferdig med tiden min i Khorixas og har dratt videre til Swakopmund for teammøte.
Ble mye rutine den siste halvannen uken, med mye sport både i og etter skoletid for barna. Egentlig ganske greit at det ikke var så mye nytt, for den siste uken fikk vi lite hjelp av NAM-VIP'ene og Terje (den lokale score-frivillige som er et år i khorixas). De var nemlig på møter nesten hver dag, der NAM-VIP'ene skulle få opplæring i administrering av sport. Bildet er av ei jente som sov paa fanget mitt under store deler av friidrettsstevnet forrige uke.. Utrolig kult haar!
Selv kjørte vi veldig mye KAO på skolen den siste tiden, og jeg må si jeg er litt imponert over hvor mye de unge vet. Håper dette blir utnyttet mye i fremtiden, for jeg tror det er flere av de unge som sitter inne med mye ressurser som kan bidra til å hemme spredning av HIV i khorixas. Bildene under er fra en time i "life skills" som jeg og Lissie holdt for klasse 12B. Vi hadde da gitt dem i oppgave aa gaa sammen i grupper og diskutere hvilke utfordringer khorixas staar ovenfor, og hvordan man kan bekjempe dem. Hadde sa en gjennomgang paa slutten.
Riana har forresten fått seg en jobb nå :) Ikke rare lønnen akkurat, men alt hjelper, og det er jo lettere å få seg en ny jobb når man allerede har en. Ganske håpløse arbeidsavtaler i khorixas da. Riana f.eks. har arbeidsdag fra 0800 - 2400 (uten lunjspause), og jobber syv dager i uken, annenhver uke. For dette får hun tilsammen 400kr i mnd, noe som ikke rekker til skikkelig mat for mer enn en person. Men men.. Alle monner drar, og hun får heldigvis hjelp av moren som er ansatt i politiet og derfor får greit betalt. Riana trives i hvert fall med jobben foreløpig, og det er jo det viktigste.
Var forresten i Fransfountain på onsdag. Dette er en landsby litt utenfor khorixas. Artig å se litt nytt, og leke med barna der. Fikk dessuten en omvisning rundt i landsbyen, med følge av barna etter lekingen. Artig hvordan en unge kan starte på en sang, så fortsetter resten av følget med full røst. Hørtes ut som et skikkelig 17-maitog der vi gikk rundt.
Leking i Fransfountain:
Omvisning i Fransfountain:
Sport for all paa Dunkerhoek:
Marte faar flettet haaret av barna paa Dunkerhoek;
Gutten med lendekledet er forresten en Himba. Kommer nok til aa se mange kledd slik naar vi kommer til Opuwo.
Jeg og noen av barna i familien til Lissie:
Ble mye rutine den siste halvannen uken, med mye sport både i og etter skoletid for barna. Egentlig ganske greit at det ikke var så mye nytt, for den siste uken fikk vi lite hjelp av NAM-VIP'ene og Terje (den lokale score-frivillige som er et år i khorixas). De var nemlig på møter nesten hver dag, der NAM-VIP'ene skulle få opplæring i administrering av sport. Bildet er av ei jente som sov paa fanget mitt under store deler av friidrettsstevnet forrige uke.. Utrolig kult haar!
Selv kjørte vi veldig mye KAO på skolen den siste tiden, og jeg må si jeg er litt imponert over hvor mye de unge vet. Håper dette blir utnyttet mye i fremtiden, for jeg tror det er flere av de unge som sitter inne med mye ressurser som kan bidra til å hemme spredning av HIV i khorixas. Bildene under er fra en time i "life skills" som jeg og Lissie holdt for klasse 12B. Vi hadde da gitt dem i oppgave aa gaa sammen i grupper og diskutere hvilke utfordringer khorixas staar ovenfor, og hvordan man kan bekjempe dem. Hadde sa en gjennomgang paa slutten.
Riana har forresten fått seg en jobb nå :) Ikke rare lønnen akkurat, men alt hjelper, og det er jo lettere å få seg en ny jobb når man allerede har en. Ganske håpløse arbeidsavtaler i khorixas da. Riana f.eks. har arbeidsdag fra 0800 - 2400 (uten lunjspause), og jobber syv dager i uken, annenhver uke. For dette får hun tilsammen 400kr i mnd, noe som ikke rekker til skikkelig mat for mer enn en person. Men men.. Alle monner drar, og hun får heldigvis hjelp av moren som er ansatt i politiet og derfor får greit betalt. Riana trives i hvert fall med jobben foreløpig, og det er jo det viktigste.
Var forresten i Fransfountain på onsdag. Dette er en landsby litt utenfor khorixas. Artig å se litt nytt, og leke med barna der. Fikk dessuten en omvisning rundt i landsbyen, med følge av barna etter lekingen. Artig hvordan en unge kan starte på en sang, så fortsetter resten av følget med full røst. Hørtes ut som et skikkelig 17-maitog der vi gikk rundt.
Leking i Fransfountain:
Omvisning i Fransfountain:
Sport for all paa Dunkerhoek:
Marte faar flettet haaret av barna paa Dunkerhoek;
Gutten med lendekledet er forresten en Himba. Kommer nok til aa se mange kledd slik naar vi kommer til Opuwo.
Jeg og noen av barna i familien til Lissie:
Thursday, March 1, 2007
Khorixas uke 2 - del 2
Torsdag 22. feb:
Endelig har jeg fått tatt en liten fotosession med familien min her, så nå kan dere få se hvem jeg bor med.
Riana er 21 år, og veldig glad i å prate. Hun er dessuten en av NAM-VIP-ene (lokale frivillige) vi jobber med, så vi har masse å snakke om. Sønnen hennes er 2, og elsker å teste ut grenser... Ganske slitsom når han er rampete, men søt når han er snill. "Ronaldo", som han liker å kalle seg, er broren til Riana. Han er 13 år, og som de fleste guttene her, elsker han å spille fotball og basketball.
Fredag 23. Feb:
Dagen var nå kommet for å velge ut hvem som skal få representere Khorixas og området rundt i en regional friidrettskonkuranse i Opuwo. Forrige gang vi var med på et liknende arrangement, ble vi fort spurt om vi kunne hjelpe arrangørene litt. Resultat; vi jobbet uten stopp i solen, mens en del av lærerene som er betalt for å jobbe slappet av i skyggen. Denne gangen hadde vi imidlertid lært leksen vår, og bestemte oss derfor for å komme et par timer etter at konkurransen hadde startet. Virker som om taktikken virket, for når vi kom var alt godt i gang slik at de ikke trengte noe hjelp, og vi kunne fokusere på det vi hadde planlagt å gjøre. Mens jubelen tordnet på stadioen, skulle vi nemlig holde noen KAO-leker (kicking aids out) for alle barn som ville bli med på stadioen rett i nærheten. Litt vanskelig å få tak i nok barn i begynnelsen, men etter litt leking med ball kom det en del. Vi fikk altså gjennomført planen greit, og fikk dessuten sett på slutten av konkurransen. Veldig artig å oppleve stemningen på tribunen. Det var salg av is og fatcake, dans, synging, og selvfølgelig masse engasjert heiing.
Da det så led mot kveld, og konkurransen var ferdig, begynte det å blåse en del mens skyene nærmey seg. Det tok ikke lang tid etter det før regnet skylte ned, slik at både strøm og nettverk forsvant. Er visst ganske vanlig at strømmen blir borte når det regner her, men det er jo veldig sjelden her i Khorixas. Koste meg likevel jeg, for mens stearinlyset blafret, og regnet dundret mot blikktaket, lå jeg og Riana i sengen min og skravlet frem til det ble tid for å sove.
Lørdag 24. feb:
Elektrisiteten var fortsatt borte da jeg våknet, så det ble en stusselig frokost før jeg dro ut for å jogge med Marte. Kald kaffe med sukker og melk er ikke godt... Desto kjekkere ble det da å komme tilbake og finne Riana travelt opptatt med å koke grøt over et bål i hagen :)
Dagen gikk fort, for etter frokost var det rett videre til Dunkerhoek for "sport for all", før vi dro bort til Mandla og Lissie for teambuilding med grilling og filmkveld. Dunkerhoek er forresten en såkalt "informal community" i utkanten av landsbyen. Dette er der de som ikke har råd til å leie hus bor i små skur av blikktak. Trist å se hvor fattige de er der, men samtidig varmer det godt å se hvor glade de blir av at vi kommer og leker litt med dem.
Søndag:
Dagen var nå kommet for å få være turister, og se litt på severdigheter i området. Dagen ble fult utnyttet, for allerede tidlig på morgenen dro vi avsted for første stopp; guidet tur i petrified forest. Dette er et område med masse trestammer, som gjennom millioner av år under jorden, har blitt omvandlet fullstendig til stein. Litt artig å se, for en del av trærne var utrolig godt bevart. Så til og med både årringer og bark på en del av dem. Hjalp nok også at vi hadde en veldig engasjert guide, som pekte ivrig mens han forklarte.
Forstenet tre:
Neste stopp var twyfelfountain, et område med et av afrikas mest omfattende samling av hellerisninger. Kjempeartig å gå ute i landskapet og se på kunsten, mens frie bavianer ser ned på oss fra hjemmene sine.
Hellerisninger:
Landskapet ved twyfelfountain:
Etter dette besøket, var det tid for lunsj, så vi dro innom et hotell i nærheten. Da vi så prisen (107kr) ble vi først litt usikre, men etter å ha sett buffeen var det ingen tvil. Tror det er lenge til vi spiser så mye mat og dessert til et måltid. Prikken over i-en kom imidlertid på veien hjem. Det var høy stemning etter en bra dag, og mens vi kjørte forbi et vannhull med musikken strømmende fra høytalerene kom det et høyt STOPP! Fra oss i baksetet. For der nede, godt skjult av trærne var det ikke mindre enn 3 elefanter. Tok ikke lang tid før alle hadde styrtet ut av bilen, og prøvde å komme nærmere for å se godt. Kjempeartig!
Ser dere elefantene?
Endelig har jeg fått tatt en liten fotosession med familien min her, så nå kan dere få se hvem jeg bor med.
Riana er 21 år, og veldig glad i å prate. Hun er dessuten en av NAM-VIP-ene (lokale frivillige) vi jobber med, så vi har masse å snakke om. Sønnen hennes er 2, og elsker å teste ut grenser... Ganske slitsom når han er rampete, men søt når han er snill. "Ronaldo", som han liker å kalle seg, er broren til Riana. Han er 13 år, og som de fleste guttene her, elsker han å spille fotball og basketball.
Fredag 23. Feb:
Dagen var nå kommet for å velge ut hvem som skal få representere Khorixas og området rundt i en regional friidrettskonkuranse i Opuwo. Forrige gang vi var med på et liknende arrangement, ble vi fort spurt om vi kunne hjelpe arrangørene litt. Resultat; vi jobbet uten stopp i solen, mens en del av lærerene som er betalt for å jobbe slappet av i skyggen. Denne gangen hadde vi imidlertid lært leksen vår, og bestemte oss derfor for å komme et par timer etter at konkurransen hadde startet. Virker som om taktikken virket, for når vi kom var alt godt i gang slik at de ikke trengte noe hjelp, og vi kunne fokusere på det vi hadde planlagt å gjøre. Mens jubelen tordnet på stadioen, skulle vi nemlig holde noen KAO-leker (kicking aids out) for alle barn som ville bli med på stadioen rett i nærheten. Litt vanskelig å få tak i nok barn i begynnelsen, men etter litt leking med ball kom det en del. Vi fikk altså gjennomført planen greit, og fikk dessuten sett på slutten av konkurransen. Veldig artig å oppleve stemningen på tribunen. Det var salg av is og fatcake, dans, synging, og selvfølgelig masse engasjert heiing.
Da det så led mot kveld, og konkurransen var ferdig, begynte det å blåse en del mens skyene nærmey seg. Det tok ikke lang tid etter det før regnet skylte ned, slik at både strøm og nettverk forsvant. Er visst ganske vanlig at strømmen blir borte når det regner her, men det er jo veldig sjelden her i Khorixas. Koste meg likevel jeg, for mens stearinlyset blafret, og regnet dundret mot blikktaket, lå jeg og Riana i sengen min og skravlet frem til det ble tid for å sove.
Lørdag 24. feb:
Elektrisiteten var fortsatt borte da jeg våknet, så det ble en stusselig frokost før jeg dro ut for å jogge med Marte. Kald kaffe med sukker og melk er ikke godt... Desto kjekkere ble det da å komme tilbake og finne Riana travelt opptatt med å koke grøt over et bål i hagen :)
Dagen gikk fort, for etter frokost var det rett videre til Dunkerhoek for "sport for all", før vi dro bort til Mandla og Lissie for teambuilding med grilling og filmkveld. Dunkerhoek er forresten en såkalt "informal community" i utkanten av landsbyen. Dette er der de som ikke har råd til å leie hus bor i små skur av blikktak. Trist å se hvor fattige de er der, men samtidig varmer det godt å se hvor glade de blir av at vi kommer og leker litt med dem.
Søndag:
Dagen var nå kommet for å få være turister, og se litt på severdigheter i området. Dagen ble fult utnyttet, for allerede tidlig på morgenen dro vi avsted for første stopp; guidet tur i petrified forest. Dette er et område med masse trestammer, som gjennom millioner av år under jorden, har blitt omvandlet fullstendig til stein. Litt artig å se, for en del av trærne var utrolig godt bevart. Så til og med både årringer og bark på en del av dem. Hjalp nok også at vi hadde en veldig engasjert guide, som pekte ivrig mens han forklarte.
Forstenet tre:
Neste stopp var twyfelfountain, et område med et av afrikas mest omfattende samling av hellerisninger. Kjempeartig å gå ute i landskapet og se på kunsten, mens frie bavianer ser ned på oss fra hjemmene sine.
Hellerisninger:
Landskapet ved twyfelfountain:
Etter dette besøket, var det tid for lunsj, så vi dro innom et hotell i nærheten. Da vi så prisen (107kr) ble vi først litt usikre, men etter å ha sett buffeen var det ingen tvil. Tror det er lenge til vi spiser så mye mat og dessert til et måltid. Prikken over i-en kom imidlertid på veien hjem. Det var høy stemning etter en bra dag, og mens vi kjørte forbi et vannhull med musikken strømmende fra høytalerene kom det et høyt STOPP! Fra oss i baksetet. For der nede, godt skjult av trærne var det ikke mindre enn 3 elefanter. Tok ikke lang tid før alle hadde styrtet ut av bilen, og prøvde å komme nærmere for å se godt. Kjempeartig!
Ser dere elefantene?
Subscribe to:
Posts (Atom)